Forfatteren Erik Bakken Olafsen hadde i fjor en glimrende kronikk i Dagbladet, "Om å håne profeter", der han blant annet henviser til Georges Batailles bok: «Histoire de l’oeil» (Historien om øyet). Der forekommer det bl.a. masturbasjon under skriftemålet, urinering inn i prestens nesebor i sakristiet mens prestens penis suges. Nattverdoblatene sammenliknes med Kristi sæd, istedenfor hans legeme, vinen blir hos Bataille til urin som presten tvinges til å drikke.
Sterk kost. I likhet med f.eks Andre Serranos verk "Piss Christ" eller, på den mer humørfylte sektoren, Monty Pythons "Life of Brian". Alt dette har skapt bråk, og kristne har følt seg fornærmet, såret osv. Men det har også bidratt til kunstnerisk og politisk frihet og mangfold. Med fare for å høres sterkt etnosentrisk ut: Dette må også muslimene lære seg å leve med. De oppdiktede skikkelsene Allah og Muhammed er tåpelige fantasifostre. Hvis noen vil tro på dem… javel, men ikke press formynderi og religiøs galskap på oss andre. Religiøse av alle slag, enten de tilber Allah, Odin eller Jesus må finne seg i å bli gjort narr av. Det bør ikke være farligere å hevde at Muhammed er en hund enn at Jesus var en kjip hippie. INGEN har krav på respekt for sin tro.
Jan Arild Snoen på www.minerva.as er inne på noe av det samme i sitt glimrende blogginnlegg Muhammed som hund.